Hjem
Hva skjer
Gjestebok
Stamtavle
Om rasen
Ordbok
Venner
Hvorfor lab.
Hunde humor
Linker
Vekt
Bilder
Admin
|
Labrador retriever
(fra retrieverhåndboka)
Det vi helt sikkert vet om labradorens opprinnelse er at den ikke stammer
fra Labrador. Flere teorier har vært lansert om labradorens tilblivelse, og
i dag er man vel noenlunde enige om at rasen stammer fra Newfoundland og er
etterkommer av St.Johns hunden. En beskrivelse fra 1814, nedskrevet av en
observant engelsk oberst, forteller at St.Johns hunden var en svart hund på
størrelse med en pointer. Pelsen var kort og tett, den var rask til å
svømme og løpe. Som jakthund var den glimrende, ikke minst som apportør på
fuglejakt.
Beretninger sier at fiskere brukte disse hundene til å apportere fugl, fisk
og annet vilt. Datidens fangstliv var ingen spøk og hundene som ble brukt
måtte være tøffe og hardføre. De skulle hive seg ut i den kalde sjøen uten
å la seg merke av opprørt hav, om nødvendig måtte de trekke tunge sleder
over lange strekninger slik at fangsten kom i hus.
Fiskerne fra Newfoundland brakte hundene med seg over til England.
Havnebyen Poole hadde på 1800-tallet en meget livlig handel med
Newfoundland, og enhver skipper med respekt for seg selv hadde en eller
flere hunder om bord. Slik fikk engelskmennene stifte bekjentskap med denne
røffe og apporteringsvillige jakthunden. Engelskmenn har alltid hatt stor
sans for spesialister og ble imponert over St.Johns hundens
apporteringsegenskaper. Velstående adelsmenn fattet interesse og betalte
til dels ublue priser for hundene. St.Johns hunden, eller St.Johns labrador
som den etter hvert ble kalt, ble brukt som apportør av allslags vilt. De
var meget høyt verdsatt og ble kun gitt bort som eksklusive gaver til nære
venner og bekjente. Først mot slutten av 1800-tallet ble labradoren også
kjent utenfor de engere kretser.
Hertugen av Buccleuch og lord Malmsbury var begge meget sentrale personer
ved etableringen av labradoren i England. De importerte hunder og baserte
den videre avl på disse importene uten å krysse inn andre raser. I 1885 ble
det innført en lov som skulle verne om saueholdet på Newfoundland. Loven
innebar at det ble svært så dyrt å eie hunder ? en spesiell skatt som for
øvrig var høyere for tisper enn for hannhunder - medførte at hundeholdet
gikk sterkt tilbake, og de fleste tispevalper ble avlivet. Senere kom de
strenge karantenebestemmelsene for innførsel av dyr til England. Nå måtte
alle dyr stå seks måneder i karantene før de fikk slippe inn i landet.
Disse restriksjonene la selvfølgelig en demper på innførselen av nye hunder.
Hertugen av Buccleuch skriver i 1887 om sine hunder. "Vi kaller hele tiden
mine hunder for labradorer og jeg har holdt rasen så ren jeg har kunnet
siden jeg fikk dem fra Poole."
Og det er disse adelsmenns hunder våre labradorer stammer fra. Spesielt kan
nevnes den sorte Buccleuch Avon, en hannhund hertugen av Buccleuch fikk i
gave fra lord Malmsbury. Avon ble født i 1885 og kan sies å være stamfaren
til dagens labrador.
Man begynte å føre stamtavler i 1870-årene, men rasen ble ikke godkjent av
den engelske kennelklubben før i 1903. I 1916 ble British Labrador Club
stiftet.
Frem til 1900 ble labradoren eller St.Johns hunden alltid omtalt som sort av
farge. Etter all sannsynlighet ble det nok født både gule og leverfargede
valper, men disse ble enten avlivet eller regnet for "ikke renraset". På
Bowes Museum i England finnes det et oljemaleri fra 1848 hvor MRS. Bowes er
portrettert. Ved hennes føtter ligger en gul hund ved navn ?Bernadine?. Et
annet maleri av bare hunden forsterker inntrykket av at "Bernadine" må være
en gul labrador eller St.Johns hund. Den første gule labradoren som ble
registrert var Ben of Hyde født i 1899. Begge hans foreldre var sorte.
Etter hvert ble den gule fargen akseptert av flere oppdrettere som fattet
interesse for fargevarianten. En foregangsfigur var Mrs.Wormald.
Hun er kjent for sitt labradoroppdrett under kennelnavnet Knight. Ved en
anledning ble hun henvist til golden ringen med sin gule labrador. Dette ga
støtet til opprettelse av The Yellow Labrador Club i 1924. Standarden var
til å begynne med noe forskjellig, men i dag er det en felles standard for
alle de tre fargevariantene.
Labradoren er den av retrievervariantene som først satte sine labber på
norsk jord. Nordmenns interesse for retrieverne ble først vekket da norske
offiserer stiftet bekjentskap med labradoren under sitt opphold i
Storbritannia i årene 1940-1945. Det britiske forsvaret brukte hundene i
tjeneste og da krigen var slutt tok det ikke lang tid før de første
labradorene ble importert hit.
Kilder kan også fortelle at det ble observert en labrador i Trondheim
allerede så tidlig som i 1908. Historien er som følger:
-Engelske Mr. Stuart Menze of Culdares besøkte Norge og i Trondheim traff
han på en hund som for ham syntes å være en sort labrador. Han ble fortalt
at hundens mor var bragt drektig over fra Nord-Amerika. Den engelske herren
kjøpte hunden og tok den med seg tilbake til England. Hunden ble kalt
"Stranger" og ble brukt på jakt?..
Usannsynlig er historien ikke, men disse aller første labradorer har
definitivt ikke hatt noen betydning for rasens senere utvikling i vårt land.
Først da Barnewarne Brand og den drektige tispen Knaith Caerlaverock Beetle
kom fra England i årene etter 1945 ble grunnlaget for den tidlige norske
labradorstammen lagt. Flere importer fulgte og da ivrige labradoreiere
ønsket å stifte en raseklubb var tanken først å danne en ren labradorklubb.
Nå var jo også golden retrieveren representert og etter påtrykk fra Norsk
Kennel Klub ble den opprinnelig tenkte labradorklubb isteden Norsk
Retrieverklubb.
Men i disse første årene var labradoren den mest kjente og populære. Antall
hunder økte forholdsvis raskt og det ble i løpet av 60-årene avlet til dels
meget hardt på de norske linjene. I Sverige hadde rasen fått et godt
fotfeste og samarbeidet over grensen var svært så bra. Men mot slutten av
60-årene meldte allikevel behovet seg for nye importer fra England. Norge
var nå på god vei til å få en egen norsk type labrador - høye hunder, med
dårlig benstamme, snipete hoder, myndelignende kropper og med en hale som
krøllet seg stolt over ryggen. Temperamentet var heller ikke slik det burde
være?..
Selvfølgelig fantes det unntak og ved hjelp av dyktige oppdrettere med godt
blikk for hva en labrador skulle være, ble de beste fra den norske stammen
bevart og krysset med nye importer både fra Sverige og England. Resultatene
lot ikke vente på seg og i løpet av noen få år var kvaliteten hevet
betraktelig.
Parallelt ble labradoren en umåte populær familiehund. Og den er en
glimrende familiehund - for den aktive familie. Labradoren er en sterk,
robust og svært så aktiv hund, og derfor er det viktig at den får utløp for
sin energi. Den er utrolig allsidig, trekker gjerne pulken på fjellet,
bærer kløven med glede, elsker vann og er i det hele tatt en ypperlig
turkamerat.
Med fare for å tråkke de øvrige i retrieverfamilien på labbene, må
labradoren sies å være den rasen som har hevdet seg best innen flest
bruksområder. Den er en meget anvendt førerhund, en suveren ettersøkshund,
det være seg innen forsvaret og Tollvesenet som bombehund og narkotikahund,
eller lavinehund, og ingen kan vel skilte seg med flere Norgesmesterskap
innen viltspor enn labradoren. I lydighetsringen og innen andre former for
brukshundkonkurranser er rasen godt representert. På jaktprøver har alltid
labradoren forsynt seg grovt av premiebordet.
Hva er det så ved labradoren som gjør at rasen kan vise til en slik
merittliste? Kanskje ligger noe av svaret i at oppdrettere allerede på
slutten av 60-tallet var opptatt av å markedsføre rasen som en svært
allsidig brukshund. På de første spor- og jakttreningene i klubbens regi
var det stort sett labradoreiere som deltok. Entusiastiske var disse
pionerene og resultatene uteble heller ikke. I 1972 ble labradoren Licitha
den aller første retriever som oppnådde lydighetschampionat, eller
obidiencechampionat som det het den gangen. Fra før var hun
utstillingschampion, og i 1975 fikk hun sitt bruks.championat. Dermed ble
hun en av de ytterst få trippelchampions som finnes blant retrieverrasene.
Slike prestasjoner ryktes også utenfor retrieverkretser, og etter hvert økte
interessen for labradoren også innen det tradisjonelle brukshundmiljøet.
Kombinasjonen en trivelig familiehund og aktiv brukshund tiltalte nok mange.
Men labradoren er ikke nødvendigvis noen enkel hund og oppdra. Den er
vilter og ofte svært krevende som valp og unghund.
Mange har nok blitt overrasket over dens utømmelige energi og livlige vesen
under oppveksten. De fleste ser jo på labradoren som en rolig og sindig
hund - og det kan den absolutt bli, men det krever en fast hånd og riktig
oppdragelse, i tillegg til skikkelig mosjon. Den blir sent voksen, kan være
sta og egen, men når du først har fått en labrador til å jobbe med deg og
ikke mot deg, ja da er det ingen grenser for hva du kan få den til å gjøre.
Den har en enorm arbeidskapasitet som absolutt bør utnyttes !!
| |
|